I 2023 runder Valentourettes 20 år på veien. Dette feires med jubileumskonsert på Vulkan Open Air fredag 18 august. I denne forbindelse vi de siste syv dagene før konserten la Petter Pogo ta oss med gjennom historien så langt via tekst og bilder.
Del 1
Året er 2003, jeg har jobb som lydtekniker og garderobevakt på Fabrikken og regner musikerkarrieren som helt eller delvis over. Jeg er 39 år og kommer til å runde 40 i løpet av vinteren.
Hjemme i kollektivet på Kampen ringer telefonen og stemmen presenterer seg som Ottar Stangeland. Han sier han arrangerer punkrockfestival i Stavanger og trenger et band til å spille musikken til Joachim Nielsen, Jokke.
Han har ordnet med tre forskjellige vokalister, sier han, deriblant en operasanger og en tidligere fotballstjerne. Videre sier han at han har fått JA fra Kula og Petter Baarli, så det hele står og faller på meg.
Det blir vanskelig å si nei, det er hyre involvert, fly, hotell, fyldig rider og et deilig avbrekk fra «shit in, shit out» på Fabrikken.
Jeg svarer JA og så ruller snøballen.
Sannheten er at den første han ringer til er meg, Kula og Petter har slett ikke blitt spurt, men når Ottar ringer dem sier han det samme til dem, «Dei andre har sagt ja..».
Etter noen dager kommer det for en dag at disse vokalistene Ottar har nevnt har trukket seg fra arrangementet (eller var det kanskje bare lureri det og..?)
Kula og Petter B foreslår at vi spør en kar de kjenner til som kan alle sangene og har den rette innstillingen, Vidar Rugset.
Vidar sier ja til dette som skal være en enkelt opptreden og ferdig med det.
Vi organiserer en øving og møtes for første gang i øvingslokalet på Grünerløkka Lufthavn og det blir helt klart at dette er en overkommelig oppgave. Vidar kan virkelig ALT av Joachims sanger og fyller skoene så godt som noen.
Vi øver inn et greit sett med låter og gjør oss klare for å fly til Stavanger for å ha en one off-konsert på Stavanger Punkrockfestival
Del 2. Vidar
Joda, Vidar Rugset viste seg å gjøre en fremragende versjon av originalen.
«Guttungen» viste seg også å være en svært hyggelig fyr med en ydmyg holdning til rollen som frontfigur og han kunne samtlige av Joachims tekster og gitarriff på rams, til og med i forskjellige versjoner. «Tar vi den som på fra konserten på Ulefoss eller den fra liveskiva fra Sentrum Scene?»
Også tegneseriene fra Jokke & Valentinernes plateomslag kunne han sitere ordrett, i tide og utide. Kort sagt hadde han grundig kjennskap til materialet.
Lettere nervøse for mottakelsen blant skins og punks i Stavanger dro vi til Folken og punkfesten.
Vi var satt opp som siste band og da nest siste band gikk av scenen var lokalet nesten tomt, tross at det hadde vært bra med folk tidligere på kvelden.
Jaja, det var vel ikke annet å vente. Joachim var død og musikken var glemt, nye krefter hadde kommet til og festen var over. Trodde vi..
For det viste seg at publikum hadde trekt ned i baren i etasjen under, så da vi gikk på scenen og begynte å spille kom folk inn i lokalet igjen.
Etter et par låter runget allsangen og det ble poging og skubbing foran scenen.
Det økte på med folk og det så etterhvert ut som folk kunne låtene, sang med, kastet øl og klær i god gammel stil.
Kort sagt, Jokke var ikke glemt og festen var ikke over, det var kake igjen og takk for sist.
Responsen var overveldende og overrasket oss fire musikanter som kom for å spille en eneste konsert.
Del 3: Snøballen ruller.
Etter den overstrømmende mottakelsen på Folken i Stavanger dro vi hjem hver til vårt og tenkte vel ikke så mye mer på saken på en stund, selv om det selvfølgelig hadde gitt mersmak.Vi hadde levert én knallkonsert og fungerte godt sammen både på og av scenen, men var det grunnlag for noe mer? Var det bare Stavanger eller kunne det være interesse for musikken flere steder?
Etter hvert tok vi kontakt med vår bekjente i bookingmiljøet, Børt Erik Skræi som sa ja til oppdraget med å arrangere en liten rundtur i landet. Orkesteret var på ingen måte etablert så vi måtte starte på bunnen, ta det vi fikk av tilbud og se på det som en prøveklut. Børt Erik booka og skrapte og fikk oss inn på Creutz i Kongsvinger 24. oktober og Posepilten i Trondheim den 25. Mottagelsen var den samme der, full allsang og jubel i hele lokalet. Øl hadde ikke gått av moten, rock var fremdeles populært og gutta hadde tatt med seg jentene på festen. Var det virkelig noe på gang, eller var det bare et blaff?
Neste steg var å spille på Skuret i Oslo, da med selveste Håkon Torgersen tilstede. En lettere nervøs gjeng gikk på scena for dette var selve ildprøven. Ville Oslofolka gå god for det vi holdt på med eller ville de gi tommel ned og bue oss ut av lokalet? Hadde vi trått inn på hellig grunn der inntrengere ville bli steinet? Neida, samme sak der. Full allsang og stormende jubel, tommel opp og peis på. Glade, hoiende og skrikende begersvingere i en herlig mølje av armer og bein. Med høy puls og lave skuldre kunne vi etter siste svette ekstranummer skåle backstage og slå fast at dette ville gå bra, dette oppdraget kunne vi med stolthet og overbevisning levere på. Ferden gikk så videre til Bø i Telemark, Sessvollmoen, Tromsø, Harstad, Narvik og Svolvær og med små variasjoner var gleden stor hos både publikum og arrangører. Vi var et rimelig orkester å leie inn og trakk huset fullt av tørste, glade folk. Gjennomgangstonen var «Dere må komme tilbake snart!»
Klart det var gøy. Her hadde vi plutselig en drømmejobb. Fire glade musikanter med en så sterk musikalsk arv å forvalte og evne til å spre glede til så mange. Det var ingen tvil, det var bare å peise på. Med litt hjelp kunne det gå ganske greit og der var en durkdreven agent som Børt Erik med sin kompetanse, innsikt i undergrunnen og sine kontakter landet, rett mann på rett plass til rett tid.
Del 4: Den gode hjelper.
Så, snøballen ruller og vi får gigs i nord og sør, øst og vest.
Det var fra starten klart at vi trengte både sjåfør, lydmenneske og turnéleder. Heldigvis hadde vi en felles venn og bekjent som kunne fylle samtlige roller. Hortens gladeste gutt, Pål Påsan som kjente Joachim godt og hadde vært en fundamental støttespiller for Jokke & Valentinerne mang en gang. Pål hadde lang erfaring med alternative rockescener og hadde kjørt lyd for band på turné nedover i Europa, så han hadde møtt alt av utfordringer en lydteknikker / turnéleder / sjåfør kunne møte. En god mann å ha med ut på langtur med andre ord.
Og lang tur har det blitt, Påsan har holdt ut med oss fra første avgang i en iskald VW Caravelle fra Oslo S fredag 24.oktober 2003 til den dag i dag. Det er i seg selv en bragd, for det er en livat gjeng som dro av gårde den dagen, og den neste dagen, og helga derpå og år ut og år inn, fartende rundt med fire karer sånn mer eller mindre i vater, sommer som vinter, solskinn og regn.Foruten å inneha et velfungerende moralsk kompass bidrar Påsan med en ro og beherskelse som er beundringsverdig.
For å få en så liten gruppe mennesker til å fungere sammen over så lang tid må kjemien stemme. Alle fem i følget må klare å utstå hverandre over lengre tid i motvind og tungsinn men også holde bakkekontakten når det fyker unna og populariteten siger på. Påsan er katalysatoren som får oss andre til å fungere bedre og uten ham hadde vi kanskje vært noe annet enn det vi er i dag.
Del 5: Rock’n’Roll.
Vi er nesten populære og blir invitert på fester. Gjerne før og etterspill på stedet vi kommer til. Overalt ropes det «Petter !» og to hoder snur seg i retning ropet. «Nei hallå! , lenge siden sist!» kommer det anerkjennende fra Baarli. Med sin milelange erfaring og så mange år på veien er det ikke rart halve landet kjenner Petter Baarli. Alltid imøtekommende og hyggelig når folk vil slå av en prat, få en autograf og et plekter. Og det er ikke rart fotballtalentet som valgte Gibson foran Adidas blir hilst på i barer og på flyplasser, på ferger, gater og torg.
Alle liker PB.
Ikke bare er han en usedvanlig hyggelig person, han innehar også en musikalitet som overgår de aller fleste, og da snakker vi på verdensbasis. Når vi møter andre musikanter på veien kommer de alltid bort og skal prate med Petter. Han har spilt med dem alle virker det som. Og det er heller ikke rart. Få, om noen kan traktere en gitar like bra som Baarli. Når snøballen nå har begynt å rulle seg stor og fått litt fart er det betryggende at vi har en scenepersonlighet og energibunt som gjør jobben lett for oss to gutta i rytmeseksjonen. Det er bare å lene seg tilbake og nyte synet av duckwalk og total innlevelse når han kjører igang. Men vår mann kan mer enn bare å showe og spille soloer, han leverer også den stødigste rytmegitar, hardt og aggressivt men også følsomt og várt når låta krever det. Han gir alt, hver gang.
Når vi setter oss i bilen og skal hit eller dit på spilleoppdrag, setter Petter seg naturligvis i framsetet og styrer musikken. Han er en glimrende DJ og setter stemningen fort med sine favoritter, Chuck, Pistols, Quo, Elvis, Thorogood, Feelgood, Slade, Ramones, Rod, Stones, Demis Roussou (!) og selvfølgelig AC/DC. Det har knapt vært noen tur det ikke har blitt avspilt AC/DC. Petter er stor fan, ingen tvil. Han kan mange om ikke alle riffene og soloene. Men Petter er ingen copy cat, han blander alt dette med Louis Armstrong, Roxy Music, Devo og arabiske harmonier og ut kommer den unike Baarli-blandinga.
Ingen over, ingen ved siden.
Vår venn har også en utrolig evne til å huske de stedene han har spilt og en dertil utpreget stedsans. «Det er ikke her, det er opp den bakken der og til venstre, så ligger det et rødt hus på høyresida og rett bak der, der er det.» kan det komme fra passasjersetet når vi er på tur til Tutlevika Grendehus, og vi får høre storyen om den gang han og Backstreet spilte der i ’89 og de måtte sove på madrasser på scenen for det var oversvømmelse i det huset de skulle bo i.
Milelang erfaring der, med andre ord. Og det er godt å ha med seg når en skal fare rundt i landet med rock i lasta. Vi blir med svært få unntak tatt vel imot hvor enn vi kommer, for Petter Baarli har vært der før.
Del 6: Positive vibber.
Nok en gang skal vi møte opp på Oslo S.
Påsan har stått klar med bilen en stund og Baarli er klar i passasjersetet. Bassisten kommer slentrende med bassgitar og trøyeskift og er straks klar for avgang. Vi skal ut å fly, så «Guttungen» har møtt opp i god tid og er litt nervøs, han liker ikke å fly.
Og hvem venter vi på? Klokka er jo der og litt til, vi må dra avgårde så det ikke blir stress på flyplassen. Kanskje det blir tid til en angstdemper før go to gate. Pokker, hvor blir det av sistemann da..
Nede i gata ser vi en skikkelse bedagelig slepende på en trillekoffert. Med verdens bredeste glis kommer han seg omsider til bilen. Påsan lener seg ut av sidevinduet og ber ham skynde seg men neida, det skal klemmes og puskes og koses først, utveksles kjærtegn og tulleprates først. Endelig kommer han seg inn i bilen og setter seg inn bakerst. Det murres litt om å komme presis eller litt før tida, så ruller vi ut fra Oslo S og innen vi har kommet oss til første rundkjøring er det høylytt godstemning og latterbrøl i bilen.
For det er sånn Runar er, han sprer glede og latter, smil og kjærlighet til både kjente og ukjente. Irriterende positiv noen ganger, men mye heller det enn irriterende negativ.
Kula er en blomst av et menneske som ikke tar seg selv høytidelig, som gjør sin yoga like godt i Narvesenkiosken på Flesland som på plenen utenfor hotell Seilet i Molde.
En kunne tro han hadde finske røtter for når vi ankommer et hotell og skal sjekke inn er det første han spør om «Har dere fyrt opp i saunaen?». En ivrig svømmer er han også. Badetøyet er nesten alltid med, i tilfelle det skulle by seg en anledning for en dukkert. Kula kan også bli observert vandrende rundt i kvartalene, langs kaia eller i parken, en spasertur etter en lang flight og en like lang kjøretur gjør godt.
Så, på kvelden når mørket faller på og det atter er de dunkle drifters aften, når lysene tennes og det telles til fire fyrer han av dagens krutt med forrykende innsats. Det ramler inn afrobeat og jazz, punk og calypso til en salig blanding, ryddig og kaotisk på samme tid.
Med sitt smittende humør og sin totale mangel på blygsel fyrer han opp publikum både fra bak trommene og framme på scenekanten.
Like levende og lekende og tilstede i musikken som i livet ellers, slik er vår herlige, rare Kula og det er slik vi liker ham best.
Når vi andre så er tilbake til start og skal hjem er Kula allerede på jobb igjen for han spiller på Blå med Frank Znort Quartet hver bidige søndag så han og trillekofferten har reist før oss.
Del 7 : Who You Gonna Call?
Året er 2006, det er vår i lufta. Tilbake i kollektivet på Kampen tikker det inn en e-post. Det er Vidar som forteller at han ikke makter å balansere turnélivet med kone, barn og jobb lengre og vil kaste inn håndkleet. Flyskrekken og de harde mandagene tærer på både kropp og sjel og bandlivet er ikke like lystbetont lengre så han vil gi seg mens leken er god. Og leken har vært god, for det som skulle være en enkelt spillejobb har ballet på seg til noe mye større, bare i løpet av høsten 2003 gjorde vi 31 konserter landet over. Ikke rart det ble mye å hanskes med. Men Vidar sier han vil gjennomføre de spillejobbene som er booket så det gir oss litt tid til å finne en erstatter til å ta over frontjobben.
Vel, vi kaller inn til hastemøte på Lincoln pub på Torshov og kommer fort til at en som kan ta over stafettpinnen etter Rugen er vår gode venn fra bardisken på Elm Street og Garbo Dancing, Tarjei Foshaug. I tillegg til å være singel, barnløs og en svært hyggelig kar har han lang erfaring som vokalist i bl.a. Trashcan Darlings og har gjort unna punkeruta flere ganger, så han innehar den rutine som skal til for å overleve kjøret det innebærer å være på veien sommer som vinter.Tarjei kjente Joachim godt og har også god kjennskap til materialet. At han også er en utpreget frontmann bidrar til at det er nettopp ham vi ringer til. Det er PB som ringer ham og sier «vi trenger en ny mann i orkesteret» og at «det bare er snakk om 10-12 spillejobber i året, så null stress der.» Tarjei tenker seg om i 4 sekunder og svarer: OK, han kan bli med.10-12 jobber, du… hahaha. Vidar blir med ut oppsigelsestida og i Kristiansand i august gjør Tarjei sin første gig med Valentourettes.
Har vi rett mann i front og er han kapabel til å levere sangene på en overbevisende måte? Blir det tynt med bare én gitar nå som Baarli må gjøre den jobben alene? Vil kjemien vi har opparbeidet i løpet av tre hektiske år vise seg å stemme med det nye elementet i gruppa? Vi er selvfølgelig spente og forventningsfulle på den første gigen men all tvil feies fort til side for Tarjei har en tilstedeværelse på scenen som en blanding av Joe Strummer og Thåström. Varene leveres med innlevelse og overbevisning så energisk at svetten spruter. Etter debuten kan vi konstatere at ja, dette var et klokt og riktig valg. Bassisten må jobbe litt ekstra for å dekke opp for den manglende gitaren og Baarli må justere balansen mellom solospill og komp litt i retning komp, noe som kler både bandet og materialet godt. Vi får et råere og luftigere lydbilde, både kompakt og løst på samme tid og det blir lettere å ta musikalske omveier nå som vi er tre i kompet.
Gutteklubben Valentourettes nye medlem får et enstemmig GODKJENT stemplet i medlemsboka, stemningen i bilen er fremdeles god og vi vet at dette ikke er slutten men begynnelsen på et nytt kapittel i vår historie.
Del. 8 : Hatten av.
Ja, så er selve dagen her da, når vi skal feire våre 20 år i bandbil og det er da naturlig å se seg tilbake og stille dette enkle spørsmålet: Hvorfor?
Hvorfor gidder fem karer som burde vite bedre tilbringe så mange timer og dager sammen i bil, buss, båt og på fly, i trange bakrom med et bråkete kjøleskap, en sliten sofa og en lunken pizza på deling. Hvorfor denne higen etter å stå i øldusj på Rockefeller eller i striregn og liten kuling fra vest på Hyttåfjell Rockeklubbs sommerfest?
Gå på som siste band klokka 2 på natta på Bondebråkfestivalen i 1100 meters høyde i 5 grader og småregn? Gå av med svette trøyer og blødende fingre, bare for å klemme seg inn i en litt humørsyk Transit med kranglete girkasse og bli kjørt i halvannen time til innkvarteringen på Tante Helgas hytte i svarte skauen?
Hva er det som driver dem til dette lettere bizzarre i å komme til et lite sted i en trang fjord der ingen skulle tru at nokon hadde hørt om seks meter jack-jack og Jack, spise lapskaus og bo i klamme vinterstengte campinghytter for så å manne seg opp og levere rå og uforfalsket rock i bøtter og spann? Hva er denne magneten som drar dem ut av sengene etter fire timer på øyet og får dem på vingene så neste lille krok kan få sin dose uforfalsket R’n’R?
For det første kommer en ganske langt med store doser humor og litt ydmykhet, både overfor hverandre men ikke minst for dem en møter på sin vei. Visst har det stormet i glasset til tider, det kan ikke benektes, men uansett hva som har laget skurr og gnissninger har vi aldri avsluttet en runde uten et «Vi sees på fredag, gutter» når vi endelig etter en femdagers tour har landa og skal hjem hver til vårt. Det har vært en svært opplevelsesrik og lærerik reise og det broderskap vi over tid har utviklet er nærmest som blodsbånd å regne. Greit nok dét men hva er det egentlig som driver oss til dette utover broderskap og godvilje?
Svaret er DERE, det er DERE som kommer på konsertene og gir oss det brennstoff denne motoren går på, vissheten om at DERE der ute venter på oss og vil leske strupene og rope i kor med oss. We do that crazy stuff for YOU, brothers and sisters.
Så, selve dagen er her og det skal feires f-ing 20 år..
Og opp på den der digre scena skal vi etter at Eldar Vågan Trio, The Struts og Mannskoret har gjort sitt for å få opp stemninga. Grønnerløkkakvelden senker seg over Vulkan Arena mens det enda er varmt i været, de siste restene av sommer drypper langsomt ut av 2023 og siste forestilling kan starte.
Svære greier for oss som egentlig trives best på trange klubber, inne i hjørnet der det står en halvmeter høy scene, tre mikrofoner og to kurser monitor, en 20 watt combo, et halvbra trommesett og det som var å finne av bassanlegg den helga. Stå så tett på hverandre og publikum at vi smelter sammen til en enhet av svett, feit og gyngende rock’n’roll. Litt farlig og veldig, veldig deilig.
Det er da vi får vår belønning, når vi ser de tindrende øyne og de syngende munne, tårer og latter, sang og gauling, dansing og rabalder. Det er da vi vet at vi gjorde det riktige da vi plukka opp øksa og hogg videre selv om skogmesteren sjøl ikke lenger var blant oss.
Mange skal ha takk i en sådan stund men la oss koke det hele ned til å bukke og takke Joachim Nielsen for den arven han la igjen med mottoet «Det Beste Til Meg Og Mine Venner», og la oss samtidig bukke og takke de mange som kom på konsertene og viste oss at Jokke lever og fremdeles gir noe positivt til verdiløse kvinner og menn.